hits

Min opplevelse etter fødselen.

Hei! Først av alt vil jeg bare si tusen takk for alle de gode tilbakemeldingene jeg har fått, jeg setter stor pris på ALLE av dem!

Nå har jeg tenkt å starte med min opplevelse etter fødselen.

Den 30.oktober kl.22:26 kom lille Milena Alette til verden, fødselen gikk fint og jeg var så lykkelig over og endelig ha fått møtt den vesle jenta mi.

Som jeg allerede har fortalt om i det forrige innlegge mitt er barnevernet i Ballangen langt ifra greie, noe som ødela gleden min veldig over å endelig ha fått møtt barnet mitt. Jeg hadde snakka om lenge at jeg ville tilbringe noen dager hjemme hos min mor i Ballangen for å slappe av med mitt eget barn og Familie i trygge omgivelser rundt meg.

Dette nektet Barnevernet meg å gjøre, De NEKTET meg å dra hjem til min mor som da hadde vært der til stedet hele tiden. Dette fortalte de til meg først etter at Milena var født så jeg hadde jo ikke pakket sammen noe til jeg skulle reise, for jeg hadde jo regnet med at jeg kunne få dra hjem før jeg dro videre i og med at de ikke hadde fortalt noe om dette før fødselen. Så det endte med at jeg måtte være på sykehuset i en hel uke og hvis jeg skulle dra hjem så måtte det bli uten Milena. Det var ett mareritt for meg å måtte oppholdes på sykehuset i en hel uke å vite det at jeg ble nektet å dra hjem med mitt eget barn.

Da jeg skulle hjem å pakke til reisen fikk jeg beskjed om at ungen min måtte være igjen på sykehuset i Narvik mens jeg dro til Ballangen for å pakke (noe som kun viser hvor hjerteløse folk faktisk kan være.) Jeg dro til Ballangen og sa til sykehuset at jeg skulle være så kjapp som jeg kunne og da ga sykehuset meg en tid på 2 timer. Noe som jeg sa at det tviler jeg på at vi rekker på grunn av fordi det er 45 minutters kjøretur bare en vei og det var glatt føre. Det endte med at vi var borte i nesten 4 timer, for når man stresser med at du har ett barn som er på sykehuset som du fort må komme tilbake til er det ikke så veldig lett å ha hodet med seg når man skal ha med seg alt mulig som: Klær, vippestol, babygym, dyner, pledd og masse andre greier.

Igjen så brukte da Barnevernet dette mot meg i retten, at jeg var lengre borte enn jeg skulle og dette på grunn av deres dårlige arbeid og ikke gi med beskjed om dette tidligere. Hadde bare Milena fått blitt med hadde vi fint unngått dette problemet. Fra mitt synspunkt så har det bare virket som at barnevernet har prøvd å gjøre det mest vanskeligst for meg som mulig, at de har å dradd meg langt ned i møkka i håp om jeg bare skulle overgi ungen min til dem.

Så det var en annen kort oppsummering innen urett fra barnevernet av utallige mange flere. Ta gjerne kontakt med meg om du selv har opplevd urett fra barnevernet!  hvis dere vil følge meg videre og lese mer, så skal jeg skrive om oppholdet på Aglo (mødrehjemmet) i neste innlegg.

Takk for at du tok deg tid til å lese dette.



 

Min Historie.

Hei, jeg hadde egentlig gitt opp dette med blogging for lenge siden, men jeg sitter med så mye i hodet som jeg gjerne vil dele med dere.

Det hele begynte allerede da jeg starta på barneskolen i 2005, jeg sleit veldig med å konsentrere meg i timene.

Jeg satt som regel for meg selv og puslet med pennalet mitt, men det mest utfordrende var vel egentlig all mobbingen jeg ble utsatt for, men vi kommer mer til det etterhvert.

Da jeg gikk i 4.klasse fant vi ut at jeg hadde diagnosen ADHD, jeg fikk da medisiner sånn at konsentrasjonen min skulle forbedre seg og ekstrahjelp i klassen. Konsentrasjonen min ble bedre og jeg gjorde det bedre på skolen, men all mobbingen derimot ble mye verre. Folk ble kjent med at jeg hadde ADHD og i tillegg at jeg gikk på jerntabletter som gjorde at folk kom med kommentarer som ''Du må ta jerntabletter fordi du har så lite hjerne''  jeg kunne også få stygge meldinger fra folk i klassen som jeg ikke hadde gjort noe mot, for eksempel ''Hadde ikke vi delt samme garderobe som deg kunne vi unngått å gå på do så mange ganger for å spy, bare gå og heng deg!'' Jeg spurte selvfølgelig da hvorfor den personen skrev sånne ting til meg og det jeg fikk tilbake da var ''jeg bare gjør som alle de andre i klassen, HATER DEG!''  

I friminuttene måtte jeg av og til løpe og gjemme meg for å ikke få juling, lærerne kunne stå og se på at medelever var slemme med meg, men ingenting ble gjort. Noen ganger fant jeg skolesekken min i søppelet og andre ganger fant jeg skoene mine på do. Det her var ett mareritt for meg, moren min tok kontakt med skolen flere ganger og prøvde å få en stopp på det her, men de tok aldri tak så jeg kan vel si at dette var ett rent helvete både for meg og moren min. 

Da jeg begynte på ungdomsskolen slutta jeg helt å gå på skolen, konsentrasjonen min ble mye verre fordi det ble ikke så mye tilrettelegging på skolen som jeg og flere hadde behov for. Det var nemlig flere i klassen som sleit med det samme som meg som også var mye borte fra skolen på grunn av dette og jeg vet det er mange med ADHD, ADD eller dysleksi som ikke får den hjelpen de trenger nettopp fordi det er veldig få lærere som ikke har kvalifisert seg til det å hjelpe folk sliter med disse diagnosene, noe som er VELDIG dumt, så hvis det er noen som sliter med dette eller kjenner seg igjen så kontakt meg gjerne så gjør jeg det jeg kan for å hjelpe deg! det hjelper ofte å snakke med noen som har vært i samme situasjon.

Det var selvfølgelig ikke bare mangel på tilretteleggingen som plaget meg, men som sagt all den mobbingen. Jeg var lei av å gå med den klumpen i magen hverdag jeg gikk på skolen og vite jeg fikk en stygg kommentar slengt i tryne vært øyeblikk. Jeg begynte med selvskading og slutta å gå på skolen noe som selvfølgelig endte med at barnevernet ble involvert noe som gjorde ting enda verre for meg, det ble så mye at jeg prøvde å ta mitt eget liv. Etter å ha prøvd å ta mitt eget liv ble jeg sendt på ungdomshjemmet Lamo, som er 2 timer unna Ballangen, i en alder av 14 år, det gikk greit i starten. Jeg begynte på en måte på nytt, fikk en ny sjanse å gå på en skole der ingen kjente meg og jeg kunne dra på skolen uten den klumpen i magen som jeg hadde kjent på hverdag tidligere i Ballangen.

Det var selvfølgelig bare i starten for det viste seg nemlig at Lamo ungdomssenter var tidligere en institusjon for rusmisbrukere, noe som gjorde at det var veldig mange av foreldrene til de i klassen min som hadde fordommer mot meg eller generelt alle som bodde der. Det var sjeldent at vennene mine i klassen fikk ha besøk av meg eller at de fikk komme på besøk hos meg på Lamo. Alt som se ut til å gå fint var plutselig ikke så bra likevel, jeg fikk spørsmål om vi ble filmet i dusjen og om vi ble låst inne på natten (nå sier jeg ikke at det ikke er lov å være nysgjerrig, men det fins da grenser). Alle disse problemene gjorde at jeg da sluttet å gå på skolen igjen og kuttingen min ble på det VERSTE, engang da jeg skulle hjem en helg nekta jeg å dra tilbake til Lamo når jeg skulle. Noe som gjorde at 2 ansatte fra Lamo ble sendt hjem til meg for å hente meg, da stakk jeg av å hoppet ut av vinduet i og med fordi at de hadde blokket døren for meg å ikke slapp meg forbi. Jeg stakk da til en kompis av meg og spurte om han kunne bli med ut, vi gikk en tur å snakke sammen det endte med at kompisen min overtalte meg å gå hjem igjen. Da jeg kom hjem var de 2 ansatte fra Lamo der, politiet og Barnevernet (moren min var på jobb) jeg måtte gå igjennom alt dette alene. Uansett det jeg vil fram til med dette her er at barnevernet mildt sagt dreit i hvordan jeg hadde det på Lamo til tross at jeg kutta meg mye å engang satt i dusjen å kutta fordi jeg ville blø i hjel så lei var jeg, men likevel så ville de ikke høre på det jeg hadde og si, uansett hvor jævelig jeg hadde det ville de ikke høre på meg. Bare fordi de hadde makt og kunne bestemme over meg så lot de meg være der, til tross for at familien min og venner så at jeg hadde det helt forferdelig så var det til ingen nytte. Jeg fikk ikke flytte fra ungdomshjemmet før i 2014 etter nesten 1 år og 6 måneder på ungdomshjemmet.

Dette innlegget begynner å bli veldig langt så jeg bare hopper over til året 2016.

I 2016 blir jeg gravid i en alder av 17, noe som barnevernet er veldig imot så jeg og moren min blir innkalt til ett møte der de sier at så snart ungen er født vil de adoptere den bort hvis jeg ikke drar på ett mødrehjem som heter Aglo og har ett opphold på 3 måneder (det vil si 2 måneder før ungen var og en måned etter). Det ga jeg tydelig beskjed om at det ville jeg ikke på grunn av traumer etter ungdomssenteret Lamo, jeg spurte da om jeg ikke kunne få noe veiledning hjemme til tross for mine traumer fra institusjon. Noe som barnevernet slett ikke tok noe hensyn til, det endte med at jeg dro til aglo til slutt. Da jeg kom dit gikk det veldig fort nedover for meg, jeg fikk depresjoner og ble psykisk syk, da jeg skulle hjem for å føde følte jeg meg mye bedre.

Etter fødselen gikk alt nedover, ikke det at jeg var deprimert etter å ha fått et barn, men det at jeg plutselig var tilbake på aglo. Det holdt en uke så klarte jeg ikke mer, jeg klarte å ta meg av ungen min jeg ga henne mat når hun var sulten å skifta på henne når hun trengte skift, jeg ga henne masse kos og fikk henne til å rape når hun hadde luft i magen. Bomba kom da barnevernet hadde sagt at jeg måtte være 3 måneder til på aglo, da kjente jeg at det var nok!

Jeg var lei av å bli hesja med og tråkka ned på, jeg kom på en løsning at ungen min ble plassert på ett midlertidig fosterhjem hos min tante. Jeg gikk inn i en avtale med barnevernet at jeg skulle gå til psykolog og komme meg i bedre form psykisk sånn at ungen min kunne flytte til meg igjen, noe jeg straks begynte med. Med bare etter 1 måned gikk barnevernet til sak om omsorgs overtakelse som ble tatt i retten.

Jeg tapte rettsaken, men jeg kjemper fortsatt for datteren min!

Poenget med hele dette innlegget er for å vise at enkelte folk ALDRI skulle hatt så mye makt som de har. For alt det jeg har skrevet er det de har brukt mot meg hele veien, de har brukt min sårbare fortid mot meg, selv sånne helt vanlige ting i graviditeten som bekken problemer har de brukt mot meg å ansett det som ustabilt. De skylder på meg for at jeg selvskada på ungdomshjemmet enda jeg viste et veldig stort tegn om hjelp at jeg ikke ville være der og at det ikke var bra for meg. De skylder på meg for deres feil. De gir meg skylden for å ikke ha fått den hjelpen på skolen som jeg har hatt behov for. De gir meg skylden for alt det jeg nå har skrevet om. Jeg er nå akkurat fylt 18 år og jeg har opplevd mye drit, men jeg gir ikke opp! Jeg kjemper for datteren min.

Takk for at du tok deg tid til å lese dette!

Les mer i arkivet » Februar 2017