hits

Min opplevelse etter fdselen.

Hei! Frst av alt vil jeg bare si tusen takk for alle de gode tilbakemeldingene jeg har ftt, jeg setter stor pris p ALLE av dem!

N har jeg tenkt starte med min opplevelse etter fdselen.

Den 30.oktober kl.22:26 kom lille Milena Alette til verden, fdselen gikk fint og jeg var s lykkelig over og endelig ha ftt mtt den vesle jenta mi.

Som jeg allerede har fortalt om i det forrige innlegge mitt er barnevernet i Ballangen langt ifra greie, noe som dela gleden min veldig over endelig ha ftt mtt barnet mitt. Jeg hadde snakka om lenge at jeg ville tilbringe noen dager hjemme hos min mor i Ballangen for slappe av med mitt eget barn og Familie i trygge omgivelser rundt meg.

Dette nektet Barnevernet meg gjre, De NEKTET meg dra hjem til min mor som da hadde vrt der til stedet hele tiden. Dette fortalte de til meg frst etter at Milena var fdt s jeg hadde jo ikke pakket sammen noe til jeg skulle reise, for jeg hadde jo regnet med at jeg kunne f dra hjem fr jeg dro videre i og med at de ikke hadde fortalt noe om dette fr fdselen. S det endte med at jeg mtte vre p sykehuset i en hel uke og hvis jeg skulle dra hjem s mtte det bli uten Milena. Det var ett mareritt for meg mtte oppholdes p sykehuset i en hel uke vite det at jeg ble nektet dra hjem med mitt eget barn.

Da jeg skulle hjem pakke til reisen fikk jeg beskjed om at ungen min mtte vre igjen p sykehuset i Narvik mens jeg dro til Ballangen for pakke (noe som kun viser hvor hjertelse folk faktisk kan vre.) Jeg dro til Ballangen og sa til sykehuset at jeg skulle vre s kjapp som jeg kunne og da ga sykehuset meg en tid p 2 timer. Noe som jeg sa at det tviler jeg p at vi rekker p grunn av fordi det er 45 minutters kjretur bare en vei og det var glatt fre. Det endte med at vi var borte i nesten 4 timer, for nr man stresser med at du har ett barn som er p sykehuset som du fort m komme tilbake til er det ikke s veldig lett ha hodet med seg nr man skal ha med seg alt mulig som: Klr, vippestol, babygym, dyner, pledd og masse andre greier.

Igjen s brukte da Barnevernet dette mot meg i retten, at jeg var lengre borte enn jeg skulle og dette p grunn av deres drlige arbeid og ikke gi med beskjed om dette tidligere. Hadde bare Milena ftt blitt med hadde vi fint unngtt dette problemet. Fra mitt synspunkt s har det bare virket som at barnevernet har prvd gjre det mest vanskeligst for meg som mulig, at de har dradd meg langt ned i mkka i hp om jeg bare skulle overgi ungen min til dem.

S det var en annen kort oppsummering innen urett fra barnevernet av utallige mange flere. Ta gjerne kontakt med meg om du selv har opplevd urett fra barnevernet!  hvis dere vil flge meg videre og lese mer, s skal jeg skrive om oppholdet p Aglo (mdrehjemmet) i neste innlegg.

Takk for at du tok deg tid til lese dette.



 

Min Historie.

Hei, jeg hadde egentlig gitt opp dette med blogging for lenge siden, men jeg sitter med s mye i hodet som jeg gjerne vil dele med dere.

Det hele begynte allerede da jeg starta p barneskolen i 2005, jeg sleit veldig med konsentrere meg i timene.

Jeg satt som regel for meg selv og puslet med pennalet mitt, men det mest utfordrende var vel egentlig all mobbingen jeg ble utsatt for, men vi kommer mer til det etterhvert.

Da jeg gikk i 4.klasse fant vi ut at jeg hadde diagnosen ADHD, jeg fikk da medisiner snn at konsentrasjonen min skulle forbedre seg og ekstrahjelp i klassen. Konsentrasjonen min ble bedre og jeg gjorde det bedre p skolen, men all mobbingen derimot ble mye verre. Folk ble kjent med at jeg hadde ADHD og i tillegg at jeg gikk p jerntabletter som gjorde at folk kom med kommentarer som ''Du m ta jerntabletter fordi du har s lite hjerne''  jeg kunne ogs f stygge meldinger fra folk i klassen som jeg ikke hadde gjort noe mot, for eksempel ''Hadde ikke vi delt samme garderobe som deg kunne vi unngtt g p do s mange ganger for spy, bare g og heng deg!'' Jeg spurte selvflgelig da hvorfor den personen skrev snne ting til meg og det jeg fikk tilbake da var ''jeg bare gjr som alle de andre i klassen, HATER DEG!''  

I friminuttene mtte jeg av og til lpe og gjemme meg for ikke f juling, lrerne kunne st og se p at medelever var slemme med meg, men ingenting ble gjort. Noen ganger fant jeg skolesekken min i sppelet og andre ganger fant jeg skoene mine p do. Det her var ett mareritt for meg, moren min tok kontakt med skolen flere ganger og prvde f en stopp p det her, men de tok aldri tak s jeg kan vel si at dette var ett rent helvete bde for meg og moren min. 

Da jeg begynte p ungdomsskolen slutta jeg helt g p skolen, konsentrasjonen min ble mye verre fordi det ble ikke s mye tilrettelegging p skolen som jeg og flere hadde behov for. Det var nemlig flere i klassen som sleit med det samme som meg som ogs var mye borte fra skolen p grunn av dette og jeg vet det er mange med ADHD, ADD eller dysleksi som ikke fr den hjelpen de trenger nettopp fordi det er veldig f lrere som ikke har kvalifisert seg til det hjelpe folk sliter med disse diagnosene, noe som er VELDIG dumt, s hvis det er noen som sliter med dette eller kjenner seg igjen s kontakt meg gjerne s gjr jeg det jeg kan for hjelpe deg! det hjelper ofte snakke med noen som har vrt i samme situasjon.

Det var selvflgelig ikke bare mangel p tilretteleggingen som plaget meg, men som sagt all den mobbingen. Jeg var lei av g med den klumpen i magen hverdag jeg gikk p skolen og vite jeg fikk en stygg kommentar slengt i tryne vrt yeblikk. Jeg begynte med selvskading og slutta g p skolen noe som selvflgelig endte med at barnevernet ble involvert noe som gjorde ting enda verre for meg, det ble s mye at jeg prvde ta mitt eget liv. Etter ha prvd ta mitt eget liv ble jeg sendt p ungdomshjemmet Lamo, som er 2 timer unna Ballangen, i en alder av 14 r, det gikk greit i starten. Jeg begynte p en mte p nytt, fikk en ny sjanse g p en skole der ingen kjente meg og jeg kunne dra p skolen uten den klumpen i magen som jeg hadde kjent p hverdag tidligere i Ballangen.

Det var selvflgelig bare i starten for det viste seg nemlig at Lamo ungdomssenter var tidligere en institusjon for rusmisbrukere, noe som gjorde at det var veldig mange av foreldrene til de i klassen min som hadde fordommer mot meg eller generelt alle som bodde der. Det var sjeldent at vennene mine i klassen fikk ha besk av meg eller at de fikk komme p besk hos meg p Lamo. Alt som se ut til g fint var plutselig ikke s bra likevel, jeg fikk sprsml om vi ble filmet i dusjen og om vi ble lst inne p natten (n sier jeg ikke at det ikke er lov vre nysgjerrig, men det fins da grenser). Alle disse problemene gjorde at jeg da sluttet g p skolen igjen og kuttingen min ble p det VERSTE, engang da jeg skulle hjem en helg nekta jeg dra tilbake til Lamo nr jeg skulle. Noe som gjorde at 2 ansatte fra Lamo ble sendt hjem til meg for hente meg, da stakk jeg av hoppet ut av vinduet i og med fordi at de hadde blokket dren for meg ikke slapp meg forbi. Jeg stakk da til en kompis av meg og spurte om han kunne bli med ut, vi gikk en tur snakke sammen det endte med at kompisen min overtalte meg g hjem igjen. Da jeg kom hjem var de 2 ansatte fra Lamo der, politiet og Barnevernet (moren min var p jobb) jeg mtte g igjennom alt dette alene. Uansett det jeg vil fram til med dette her er at barnevernet mildt sagt dreit i hvordan jeg hadde det p Lamo til tross at jeg kutta meg mye engang satt i dusjen kutta fordi jeg ville bl i hjel s lei var jeg, men likevel s ville de ikke hre p det jeg hadde og si, uansett hvor jvelig jeg hadde det ville de ikke hre p meg. Bare fordi de hadde makt og kunne bestemme over meg s lot de meg vre der, til tross for at familien min og venner s at jeg hadde det helt forferdelig s var det til ingen nytte. Jeg fikk ikke flytte fra ungdomshjemmet fr i 2014 etter nesten 1 r og 6 mneder p ungdomshjemmet.

Dette innlegget begynner bli veldig langt s jeg bare hopper over til ret 2016.

I 2016 blir jeg gravid i en alder av 17, noe som barnevernet er veldig imot s jeg og moren min blir innkalt til ett mte der de sier at s snart ungen er fdt vil de adoptere den bort hvis jeg ikke drar p ett mdrehjem som heter Aglo og har ett opphold p 3 mneder (det vil si 2 mneder fr ungen var og en mned etter). Det ga jeg tydelig beskjed om at det ville jeg ikke p grunn av traumer etter ungdomssenteret Lamo, jeg spurte da om jeg ikke kunne f noe veiledning hjemme til tross for mine traumer fra institusjon. Noe som barnevernet slett ikke tok noe hensyn til, det endte med at jeg dro til aglo til slutt. Da jeg kom dit gikk det veldig fort nedover for meg, jeg fikk depresjoner og ble psykisk syk, da jeg skulle hjem for fde flte jeg meg mye bedre.

Etter fdselen gikk alt nedover, ikke det at jeg var deprimert etter ha ftt et barn, men det at jeg plutselig var tilbake p aglo. Det holdt en uke s klarte jeg ikke mer, jeg klarte ta meg av ungen min jeg ga henne mat nr hun var sulten skifta p henne nr hun trengte skift, jeg ga henne masse kos og fikk henne til rape nr hun hadde luft i magen. Bomba kom da barnevernet hadde sagt at jeg mtte vre 3 mneder til p aglo, da kjente jeg at det var nok!

Jeg var lei av bli hesja med og trkka ned p, jeg kom p en lsning at ungen min ble plassert p ett midlertidig fosterhjem hos min tante. Jeg gikk inn i en avtale med barnevernet at jeg skulle g til psykolog og komme meg i bedre form psykisk snn at ungen min kunne flytte til meg igjen, noe jeg straks begynte med. Med bare etter 1 mned gikk barnevernet til sak om omsorgs overtakelse som ble tatt i retten.

Jeg tapte rettsaken, men jeg kjemper fortsatt for datteren min!

Poenget med hele dette innlegget er for vise at enkelte folk ALDRI skulle hatt s mye makt som de har. For alt det jeg har skrevet er det de har brukt mot meg hele veien, de har brukt min srbare fortid mot meg, selv snne helt vanlige ting i graviditeten som bekken problemer har de brukt mot meg ansett det som ustabilt. De skylder p meg for at jeg selvskada p ungdomshjemmet enda jeg viste et veldig stort tegn om hjelp at jeg ikke ville vre der og at det ikke var bra for meg. De skylder p meg for deres feil. De gir meg skylden for ikke ha ftt den hjelpen p skolen som jeg har hatt behov for. De gir meg skylden for alt det jeg n har skrevet om. Jeg er n akkurat fylt 18 r og jeg har opplevd mye drit, men jeg gir ikke opp! Jeg kjemper for datteren min.

Takk for at du tok deg tid til lese dette!

Les mer i arkivet Februar 2017